Tor Obrestad er en produktiv forfatter som har dyrket ulike former og sjangere. Som medlem av Profil-kretsen satte han modernismen på dagsordenen i 1960-årene. I 1970-årene skrev han sosialrealistisk partilitteratur. Senere bøker viser nær tilknytning til Jæren.
Obrestad vokste opp i et slektsbevisst miljø som eldste sønn på en gammel gård på Jæren. Flere i familien var sterkt religiøse, men faren var liberal venstremann med tilknytning til folkehøyskolen, og sang og musikk spilte en viktig rolle i hjemmet. Tilknytningen til oppvekstmiljøet trer tydelig frem i Obrestads diktning. Men opplevelsen av det okkuperte Norge under den annen verdenskrig synes å ha vært like viktig, især i begynnelsen av forfatterskapet. Tyskerne overtok slektsgården og brukte den som lokalt hovedkvarter, og ifølge Obrestad skal tysk ha vært det første språket han snakket.
Etter examen artium gikk han på Elverum lærerskole 1961–63, og arbeidet deretter som lærer før han begynte på Universitetet i Oslo. Her tok han mellomfag i engelsk og pedagogikk. Fortsatt hadde han ikke gitt slipp på tanken om å ta over gården, men isteden ble han skribent på heltid. 1990 ble han ansatt som journalist i Stavanger Aftenblad og kombinerte denne stillingen med sin forfattervirksomhet.
Et sterkt eksistensielt alvor og et like sterkt sosialt engasjement preger forfatterskapet, som i all hovedsak er på nynorsk. Viktig er også den folkelige tilknytningen. 1966 ble Obrestad redaktør av tidsskriftet Profil, og som medlem av Profil-kretsen stod han sentralt i det modernistiske oppbruddet i 1960-årene. I begynnelsen av 1970-årene sluttet han seg til ml-bevegelsen og underkastet seg dens krav om at diktningen skulle tjene folket og ha en politisk funksjon. Etter at han distanserte seg fra dette, har hans forfatterskap tatt ulike veier.
Obrestad debuterte 1966 med diktsamlingen Kollisjon og gav samme år ut novellesamlingen Vind. Senere har han prøvd seg i de fleste sjangere. Angst, ensomhet og irrasjonell vold er gjennomgående motiver i debutsamlingen. Lignende motiver finner vi i hans senere lyrikk, som veksler mellom agitasjon og sentrallyrikk, gjerne forankret i naturbilder fra landskapet på Jæren. Vårt daglige brød inneholder politiske dikt i et modernistisk formspråk. Enda mer programmatisk er Sauda og Shanghai og Stå saman. En mer åpen og naturlyrisk tendens finner vi i Vinterdikt. I de to neste samlingene, Misteltein og Mimosa, myosotis, rosmarin, trekker han på stoff fra den norrøne mytologien. Begge inneholder en rekke referanser til Balders død, og de hører med til høydepunktene i forfatterskapet. I den siste finner vi en rekke fine kjærlighetsdikt. 1995 kom Dikt i utval 1966–1994. Hans seneste diktsamling, Ohrid. Reisedagbøker (1999), inneholder en rekke dikt fra reiser til Balkan gjennom 30 år. Til det lyriske forfatterskapet hører også en rad gjendiktninger, bl.a. av William Blake, Ho Chi Minh, Mao Zedong, Robert Bly, Raymond Carver, Anna Swirszczynska og Dylan Thomas.
Sentralt i det tidlige prosaforfatterskapet står collageromanen Marionettar (1969), som i fragmentert form tematiserer moderne fremmedfølelse innenfor en politisk horisont. De to streikeromanene fra 1970-årene, Sauda! Streik! og Stå på!, nærmer seg ren partilitteratur. Det gjør også, om enn i mindre grad, novellesamlingen Tolken. Med romanen Ein gong må du seie adjø, en bittersøt roman om ungdom i en oppbruddstid, tar Obrestad avskjed med parolediktningen, og i novellesamlingen Sjå Jæren, gamle Jæren vender han tilbake til sin barndoms miljø og landskap med et kritisk blikk på en utvikling som truer gamle verdier. Mindre vektig er romanen Seks netter, seks dagar, mens derimot samlingen Forsøk på å halde fast tida hører med til hans beste. Her skriver han både om ungdoms trengsler og begivenhetsløst kvinneliv på en innsiktsfull måte. Bernhards mor er en velkomponert roman om samlivs- og midtlivskriser, skrevet på bokmål, og leser man fortellingene i Kvinnene i Casablanca (2002) i sammenheng, ligner boken en intellektuell selvbiografi.
Sentralt i Obrestads senere forfatterskap står de tre biografiene Arne Garborg, Hulda og Sannhetens pris. Alexander L. Kielland, som både bærer preg av dikterisk innlevelse og bygger på solid dokumentasjon. I tilknytning til disse har Obrestad redigert og skrevet flere sakprosabøker, bl.a. Om Fred og nihil og Arne Garborg. Dagbøker fra Labråten. Han har også vært en produktiv kritiker og essayist. Noen av hans “skrivestykke” er samlet i Tenningar.
Tor Obrestad har vært aktiv i de litterære organisasjonene. Han var en av initiativtakerne til Norsk Forfattersentrum, og han har både sittet i styret i Forfatterforeningen (1966–70) og vært medlem av dens litterære råd. Han har sittet i statlige utvalg, bl.a. om høyskolenes stilling og om støtte til oversatt litteratur. I over 25 år har han vært konsulent på Gyldendal Norsk Forlag.